Kuling
På kysten av Nord-Norge er man programforpliktet til å fiske. Uansett vær.
I 1980, så «fant» hainn Bæffar en 15' speilbåt med overbygg "på ræk" på fjorden.
Etter litt intenst misbruk av Sikaflex ble vraket flytende, og få dager etterpå løyet endelig været såpass at Onkel Bjarne og jeg ble jaget på havet for å sette lina.
Utrustet med en stamp egnet med saftige, illeluktende biter av akkar satte vi kursen i retning av Lenangsnesset. På hekken hang familiens trofaste Mercury 7.5hk, som selv etter mange år med misbruk og dårlig vedlikehold trosset alle tretthetstegn, og startet hver eneste gang noen gadd trekke i snora. Vi putret rolig utpå Ullsfjorden, og begynte å sette lina. Etter et par timers intens slåssing med vaser, ble vi endelig ferdig med vaset, og satte kursen mot land. DA, som sluppet ut av en sekk kom Vestavindskulingen over fjorden. Ja, i Nord-Norge skrives «Vestavind» med stor «V». Faktisk personifiserer vi i stor gradet været, og vi omtaler vanligvis været som «Hainn». «Hainn è sterk i dag!» betyr «Fansøkkihævete, no søkk det båta!
Hainn var sterk, den dagen.
På få minutter formelig frådet havet, og vi var enda en halvtimes tid fra land. Jeg foreslo høflig for Onkel Bjarne at vi kunne gå inn til Vågen, som jo ligger lè for Vestavinden og gå i land der. Jeg kunne likegodt foreslått av vi skulle sette på oss lange stylter, og VASSE i land - så aktuelt var det å innrømme at det fantes bedre steder i verden enn Russelva å gå i land. Her skulle det ikke innrømmes noe nederlag!
Etter å ha ridd på tvers på bølgende med utsøkt kompetanse, opparbeidet etter mange tiårs stahet på havet begynte Onkel Bjarne å få oss inn mot land. Russelva lå fullstendig øde - ikke en sjel å se. Ikke kunne vi ringe noen heller. Dette var to tiår før mobiltelefonene gjorde sitt inntog i samfunnet - og tre tiår før de ble populære i Nord-Lenangen. Lenangen er jo en Læstadiask bastion, og der kommer ikke ny teknologi inn før den har bevist sin nytte ti ganger over. Jeg husker for eksempel at TV kom til bygda, "bakveien": Kjerringene mente at TV ikke ga dem noe radio ikke allerede tilbød - værmeldinga på radioen var god nok, og nyheter fra utenforverden fikk man allerede mer enn nok av gjennom radioen. Ikke før kaillene begynte å ha små sort-hvitt TV'er ombord i skøytene, og ikke kom på land om ettermiddagen begynte kjærringene å varmes til idèen om TV i heimene. Læstadianere er, forsåvidt fornuftig nok, ekstremt skeptiske til nye ting, og sånn var det med mobiltelefon også. "Det må da være nok å kunne bli oppringt heime, om man ikke skulle bli oppringt på havet også". Dessuten hadde man jo VHF i skøytene. Noen hadde Walkie-Talkie også; Mer enn nok!
I alle fall - Russelva lå øde, der jeg og Onkel Bjarne lå å red på været, og tellte bølger. Som alle vet, så er hver sjuende bølge større enn de andre, og kunne skyve oss lenger opp på land, før dragsuget drog båt, motor, tom stamp og livredde wannabe-fiskere ut på havet og druknet dem. Dette høres kanskje i overkant dramatisk ut, men min oldefar døde i støa på Russelva, mens han prøvde å få reddet nabokaillen på land under lignende omstendigheter.
Kona mi er fra «Værrdar’n» i Trøndelag, og hun syns jeg overdramatiserer livet ved kysten i Nord-Norge. Siden det mest dramatiske en Trønder-Bonde kan oppleve er å få kald sodd, så har vi ikke felles erfaringsgrunnlag, så du får bare tro meg når jeg sier det sto om liv!
Etter å ha talt både sju, fjorten og 21 bølger lot vi det stå til! Jeg sto klar på baugen, med fanglina i hånd, klar til å hoppe såsnart vi landet. Akkurat da vi rir inn på den tjueførste bølgen ser vi nabokjerringa, som også var min Farmor, komme løpende som en vind. Eller i alle fall løpende – Farmor var vel drøye 120 kilo konsentert sinne og frustrasjon, for å hjelpe til, og hun rekker akkurat fram i tide. Hennes ikke uanseelige vekt og styrke kom godt med i kampen om å holde båten igjen mot dragsuget. Noen år senere leste jeg John Irving's "Garps Bok", og lærte om "The Undertoad" og fant dermed ut at dragsuget finnes også andre steder i verden, selv om Irving sin protagonist misforsto litt om hva det egentlig var - The undertow - undervanns-strømmene - dragsuget.
Farmor fikk tak i fanglina når jeg hoppet på land, og som jeg og Onkel Bjarne hadde avtalt mens vi lå og ventet på landing så løp jeg for å hente traktoren. Ikke noe menneske kunne klare å dra opp båten fra bølgene. Her måtte det maskinkraft, eller veldig, veldig mange flere mennesker enn vi var tilstede. Jeg løp fortere enn jeg noensinne før eller senere har gjort opp mot fjøset, mens Onkel Bjarne og Farmor hold i tauet det de klarte.
I årene etterpå så har mitt motto alltid vært: «Om du ser MEG løpe, så bør du faenmeg løpe du også!» - da er det bjørn – eller noe annet livsfarlig. Jeg løper ikke engang etter trikken, toget eller andre damer enn kjerringa mi!
Jeg råkjørte traktoren i første gir ned mot fjæra, for å dra opp båten. "Første gir?!" tenker du? Hvorfor ikke sånne ekstreme ting som andre, eller omså tredje gir, tenker du kanskje? Det må her nevnes at på den tiden var jeg så liten at jeg faktisk ikke klarte å trykke ned kløtsjen på traktoren ennå. Selv om jeg STO på kløtsjen, og tok SPENNTAK mot rattet var jeg ikke sterk eller tung nok - jeg måtte starte traktoren i gir, og i det giret BLE den så lenge jeg kjørte!
Jeg kom frem, Onkel Bjarne fikk bundet fanglina i traktoren, og overtok så kjøringen. Få minutter senere gikk vi, dønn slitne og utpeiste opp mot huset.
Når vi kommer inn på kjøkkenet blir vi begge faktisk litt sjokkerte - ved kjøkkenbordet sitter Bæffar. Helt uanfektet over vår kamp for å berge båt og liv.
Onkel Bjarne... ja, hva skal man si. "Hevet stemmen" en smule når han konfronterte faren med hvorfor i HELVETE han ikke hadde kommet ned i fjæra for å ta i mot oss?
Svaret var like enkelt som det var beskrivende for Bæffar:
Hvorfor skulle han det? Vi hadde jo ikke med fisk! Vi hadde jo bare vært ute for å SETTE lina!
Jeg skjønte da, at hadde vi derimot hatt verdifull fiskelast ombord hadde ting stilt seg annerledes.
Når kulingen stilnet, en liten ukes tid etterpå dro jeg og Onkel Bjarne ut for å ta opp lina igjen. Innimellom halvråtten torsk var det en og annen som hadde bitt på det siste døgnet, og som var sløybar. Denne ble det fiskemat av.
I 1980, så «fant» hainn Bæffar en 15' speilbåt med overbygg "på ræk" på fjorden.
Etter litt intenst misbruk av Sikaflex ble vraket flytende, og få dager etterpå løyet endelig været såpass at Onkel Bjarne og jeg ble jaget på havet for å sette lina.
Utrustet med en stamp egnet med saftige, illeluktende biter av akkar satte vi kursen i retning av Lenangsnesset. På hekken hang familiens trofaste Mercury 7.5hk, som selv etter mange år med misbruk og dårlig vedlikehold trosset alle tretthetstegn, og startet hver eneste gang noen gadd trekke i snora. Vi putret rolig utpå Ullsfjorden, og begynte å sette lina. Etter et par timers intens slåssing med vaser, ble vi endelig ferdig med vaset, og satte kursen mot land. DA, som sluppet ut av en sekk kom Vestavindskulingen over fjorden. Ja, i Nord-Norge skrives «Vestavind» med stor «V». Faktisk personifiserer vi i stor gradet været, og vi omtaler vanligvis været som «Hainn». «Hainn è sterk i dag!» betyr «Fansøkkihævete, no søkk det båta!
Hainn var sterk, den dagen.
På få minutter formelig frådet havet, og vi var enda en halvtimes tid fra land. Jeg foreslo høflig for Onkel Bjarne at vi kunne gå inn til Vågen, som jo ligger lè for Vestavinden og gå i land der. Jeg kunne likegodt foreslått av vi skulle sette på oss lange stylter, og VASSE i land - så aktuelt var det å innrømme at det fantes bedre steder i verden enn Russelva å gå i land. Her skulle det ikke innrømmes noe nederlag!
Etter å ha ridd på tvers på bølgende med utsøkt kompetanse, opparbeidet etter mange tiårs stahet på havet begynte Onkel Bjarne å få oss inn mot land. Russelva lå fullstendig øde - ikke en sjel å se. Ikke kunne vi ringe noen heller. Dette var to tiår før mobiltelefonene gjorde sitt inntog i samfunnet - og tre tiår før de ble populære i Nord-Lenangen. Lenangen er jo en Læstadiask bastion, og der kommer ikke ny teknologi inn før den har bevist sin nytte ti ganger over. Jeg husker for eksempel at TV kom til bygda, "bakveien": Kjerringene mente at TV ikke ga dem noe radio ikke allerede tilbød - værmeldinga på radioen var god nok, og nyheter fra utenforverden fikk man allerede mer enn nok av gjennom radioen. Ikke før kaillene begynte å ha små sort-hvitt TV'er ombord i skøytene, og ikke kom på land om ettermiddagen begynte kjærringene å varmes til idèen om TV i heimene. Læstadianere er, forsåvidt fornuftig nok, ekstremt skeptiske til nye ting, og sånn var det med mobiltelefon også. "Det må da være nok å kunne bli oppringt heime, om man ikke skulle bli oppringt på havet også". Dessuten hadde man jo VHF i skøytene. Noen hadde Walkie-Talkie også; Mer enn nok!
I alle fall - Russelva lå øde, der jeg og Onkel Bjarne lå å red på været, og tellte bølger. Som alle vet, så er hver sjuende bølge større enn de andre, og kunne skyve oss lenger opp på land, før dragsuget drog båt, motor, tom stamp og livredde wannabe-fiskere ut på havet og druknet dem. Dette høres kanskje i overkant dramatisk ut, men min oldefar døde i støa på Russelva, mens han prøvde å få reddet nabokaillen på land under lignende omstendigheter.
Kona mi er fra «Værrdar’n» i Trøndelag, og hun syns jeg overdramatiserer livet ved kysten i Nord-Norge. Siden det mest dramatiske en Trønder-Bonde kan oppleve er å få kald sodd, så har vi ikke felles erfaringsgrunnlag, så du får bare tro meg når jeg sier det sto om liv!
Etter å ha talt både sju, fjorten og 21 bølger lot vi det stå til! Jeg sto klar på baugen, med fanglina i hånd, klar til å hoppe såsnart vi landet. Akkurat da vi rir inn på den tjueførste bølgen ser vi nabokjerringa, som også var min Farmor, komme løpende som en vind. Eller i alle fall løpende – Farmor var vel drøye 120 kilo konsentert sinne og frustrasjon, for å hjelpe til, og hun rekker akkurat fram i tide. Hennes ikke uanseelige vekt og styrke kom godt med i kampen om å holde båten igjen mot dragsuget. Noen år senere leste jeg John Irving's "Garps Bok", og lærte om "The Undertoad" og fant dermed ut at dragsuget finnes også andre steder i verden, selv om Irving sin protagonist misforsto litt om hva det egentlig var - The undertow - undervanns-strømmene - dragsuget.
Farmor fikk tak i fanglina når jeg hoppet på land, og som jeg og Onkel Bjarne hadde avtalt mens vi lå og ventet på landing så løp jeg for å hente traktoren. Ikke noe menneske kunne klare å dra opp båten fra bølgene. Her måtte det maskinkraft, eller veldig, veldig mange flere mennesker enn vi var tilstede. Jeg løp fortere enn jeg noensinne før eller senere har gjort opp mot fjøset, mens Onkel Bjarne og Farmor hold i tauet det de klarte.
I årene etterpå så har mitt motto alltid vært: «Om du ser MEG løpe, så bør du faenmeg løpe du også!» - da er det bjørn – eller noe annet livsfarlig. Jeg løper ikke engang etter trikken, toget eller andre damer enn kjerringa mi!
Jeg råkjørte traktoren i første gir ned mot fjæra, for å dra opp båten. "Første gir?!" tenker du? Hvorfor ikke sånne ekstreme ting som andre, eller omså tredje gir, tenker du kanskje? Det må her nevnes at på den tiden var jeg så liten at jeg faktisk ikke klarte å trykke ned kløtsjen på traktoren ennå. Selv om jeg STO på kløtsjen, og tok SPENNTAK mot rattet var jeg ikke sterk eller tung nok - jeg måtte starte traktoren i gir, og i det giret BLE den så lenge jeg kjørte!
Jeg kom frem, Onkel Bjarne fikk bundet fanglina i traktoren, og overtok så kjøringen. Få minutter senere gikk vi, dønn slitne og utpeiste opp mot huset.
Når vi kommer inn på kjøkkenet blir vi begge faktisk litt sjokkerte - ved kjøkkenbordet sitter Bæffar. Helt uanfektet over vår kamp for å berge båt og liv.
Onkel Bjarne... ja, hva skal man si. "Hevet stemmen" en smule når han konfronterte faren med hvorfor i HELVETE han ikke hadde kommet ned i fjæra for å ta i mot oss?
Svaret var like enkelt som det var beskrivende for Bæffar:
Hvorfor skulle han det? Vi hadde jo ikke med fisk! Vi hadde jo bare vært ute for å SETTE lina!
Jeg skjønte da, at hadde vi derimot hatt verdifull fiskelast ombord hadde ting stilt seg annerledes.
Når kulingen stilnet, en liten ukes tid etterpå dro jeg og Onkel Bjarne ut for å ta opp lina igjen. Innimellom halvråtten torsk var det en og annen som hadde bitt på det siste døgnet, og som var sløybar. Denne ble det fiskemat av.
Kommentarer
Legg inn en kommentar